Hva er uteskole?

Et forsøk på å ramme inn begrepet

Jeg har tidligere presentert en definisjon på uteskole som er mye referert i faglitteraturen (Jordet 1998:24). I lys av senere års forskning (Jordet 2002, 2003, 2007, Rickinson et al 2004, Mygind 2005a) er tiden moden for å endre forståelsen av dette begrepet noe:

Uteskole er en måte å arbeide med skolens innhold på hvor man flytter deler av skolehverdagen ut i nærmiljø og lokalsamfunn. Uteskole innebærer derfor systematisk og målrettet aktivitet utenfor klasserommet.

Uteskole gir elevene anledning til å bruke kropp og sanser i læreprosessen og til å samarbeide med andre slik at de får personlige og konkrete erfaringer i møte med virkeligheten. Uteskole gir rom for faglige aktiviteter, opplevelser, nysgjerrig søken, fantasi og kreativitet, fysisk aktivitet, sosialt samvær og lek. I uteskole går kroppslig aktivitet, sosial samhandling og læring hånd i hånd.

Uteskole er kontekstbasert læring, det vil si at elevene lærer om virkeligheten i virkeligheten. Skolens omgivelser brukes dermed både som kunnskapskilde og som læringsarena: Elevene lærer om naturen i naturen, om samfunnet i samfunnet og om nærmiljøet i nærmiljøet. Uteskole legger til rette for opplevelses-, erfaringsbaserte og handlingsrettede arbeidsmåter som gir muligheter for faglig fordypning i alle fag. Uteskole er dermed et viktig element i en utdanning for bærekraftig utvikling.

Uteskole og klasseromsundervisning henger nøye sammen: Det handler om å aktivisere alle skolefagene i en integrert undervisning hvor praktiske, teoretiske og estetiske tilnærminger til kunnskap og læring utfyller hverandre. Mangfoldet i bruk av ”uteklasserom” gir samtidig muligheter for å iscenesette opplæringen i de ulike fag på helt andre måter enn i ”inneklasserommet”. Uteskole bidrar dermed til en mer variert opplæring. Dette legger et godt grunnlag for tilpasset opplæring.

Dette må ikke forstås som en ”definisjon” i vanlig forstand, som et forsøk på å etablere en autoritativ og endelig fastsettelse av hva uteskole ”er”, med sikte på å avslutte en videre diskusjon. Beskrivelsen må mer oppfattes som et forsøk på å ramme inn begrepet og legge et grunnlag for videre diskusjoner om dette begrepets innhold og ikke minst relevans i skolens opplæring. For det finnes ikke bare én måte å gjennomføre denne type opplæring på, men mange. Og aktivitetene kan knyttes til alle skolens fag. På samme måte som elever og lærere bruker mange undervisnings- og arbeidsmåter i klasserommet, åpner også uteskole for et stort mangfold av undervisnings- og arbeidsmåter. Uteskole er altså ingen metode eller arbeidsmåte i snever forstand. Uteskole må derfor forstås mer som et utdanningsfilosofisk enn et utdanningsmetodisk begrep (Jordet, i prod.).

Internasjonale betegnelser

Også i våre Skandinaviske naboland har uteskole fått gjennomslag i skolen, i Danmark under betegnelsen udeskole (Mygind 2005a), basert på inspirasjon fra Norge, mens begrepet utomhuspedagogikk er mest brukt i Sverige (Dahlgren og Szczepanski 1997). I England brukes ofte begrepet outdoor learning. Outdoor learning forstås som: “… learning that accrues or is derived from activities undertaken in outdoor locations beyond the school classroom” (Rickinson et al 2004:9). Her er fokus rettet mot aktiviteter utendørs, og hovedsakelig i naturen. Dermed utelukkes alle de muligheter man kan finne innendørs og i bymiljøer på steder som museer, arbeidsplasser, institusjoner etc. Det virker begrensende. Det engelske uttrykket som sannsynligvis ligger nærmest opp til vår norske betegnelse uteskole er begrepet out-of-school learning (Tal og Morag 2007). Hovedpoenget er at opplæringen er flyttet til arenaer utenfor skolen. Da kan man være både utendørs og innendørs.