Idé- og skolehistorisk bakgrunn

Skolen har lenge framhevet betydningen av elevaktivitet og av å knytte undervisningen tettere til elevenes egne erfaringsbakgrunn fra hjem, nærmiljø og lokalsamfunn. Dette har vært en sentral del av den pedagogiske tenkning siden tidlig på 1900-tallet, og har vært formulert som intensjon i norske læreplaner helt siden Normalplanen av 1939 (Dale 2005:38). Tenkningen vokste fram som en reaksjon på ”den gamle skolens” praksis som ble oppfattet som abstrakt, livsfjern og lite tilpasset barns forutsetninger og behov og med passive elever som karakteristiske kjennetegn. ”Den nye skolen” baserte seg på pedagogiske ideer om elever med en langt mer aktiv rolle i læreprosessen. Ideene ble tydelig formulert i Normalplanen av 1939 som tegnet et bilde av en aktiv elev på leting etter kunnskap i sitt lokalmiljø, slik avsnittet nedenfor illustrerer:

De får snakke selv, ikke bare høre. De lærer å undersøke en sak og gå til kildene. De spør i heimen, de går til boksamlingene, museene, til steder der de kan få greie på saken. Denne arbeidsmåten er naturlig. Slik må en gå fram når en vil lære noe senere i livet også: undersøke, spørre seg for, samtale og lese. (KUD 1939:14).

Tenkningen representerte et radikalt brudd med samtidens tanker om og praksis i skolen. Ideene ble videreført i senere læreplaner, og særlig Mønsterplanen av 1987 (M87) og Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen (L97) er tydelig preget av denne tenkningen. Planene understreket at skolen ikke skal isolere seg fra livet utenfor, men tvert imot spille en aktiv rolle i nærmiljøet. Uttrykk som lokal læring og lokalt lærestoff har lenge vært benyttet for å betegne denne siden av skolens arbeid (Solstad 2004).

De senere år er ideen om å knytte opplæringen tettere til elevens egen erfaring og ”den lokale virkelighet” i økende grad knyttet til begrepet uteskole, som ser ut til å ha blitt det vanligste begrepet i norsk skole for denne siden av skolens opplæring. Selve begrepet uteskole finnes imidlertid ikke i læreplanene. Begrepet har derimot utviklet seg ”nedenfra”, og har det siste tiåret spredt seg i norsk grunnskole gjennom en form for grasrotbevegelse, både i Norge og i Danmark (Jordet 1998, 2007, Mygind 2005a). Vi vet ikke hvilket omfang uteskole har, men sannsynligvis praktiseres det, i større eller mindre grad, i et flertall av norske grunnskoler.

Gjennom Den Naturlige Skolesekken har nasjonale utdannings- og miljøvernmyndigheter bidratt til fornyet interesse for og økt oppmerksomhet om denne didaktiske tilnærmingen.